 |
| Stemmer fra himmel og hav. |
6.
STEMMER
Engelen
tømmer sin stemmeskål ut,
Og
vinden tar stemmene med.
Over
hele verden flyter en stemmestrøm
Med
sollys og kjærlighet.
Vannet
har stemmen i sin barm.
Den
sprer seg med vær og vind.
Natt
og dag høres stemmerop fra fjellet,
Og
huset blir fylt med fred.
FRA
URTID
Fra
urtid har stemmene satt sine spor
Og
gitt av sitt kildevann.
Stemmer
synger fra fjell og fjord,
Og
svaler i varme land.
Om
tiden skynder forbi min dør,
Er
stemmene like nær.
Jeg
hører stemmer i alt som gror,
Stemmer
av kjærlighet.
I
mørke og lys kommer stemmer frem
Som
blomster en våryr dag.
Jeg
hviler i stemmer, og drømmer trygt
I
huset til mor og far.
STILLHET
Om
det finnes en stillhet bak alle fjell,
Er
stemmene i mitt bryst.
De
lyser veien og skrider frem
Som
tidshjulet, fra morgen til kveld,
Og
inn i den mørke sal.
Stillhetens
hav er et mektig hav
Hvor
stemmene har sin plass.
Her
synger skapelsen dagen lang,
Og
lyser over hele jord
Som
barnet fra Betlehem.
7.
FANGET
Jeg
er fanget av stemmer på jorden.
Jeg
er fanget i rommet mitt.
Men
vinduet har jeg åpent, så solen kan slippe inn.
Alle
stemmene fra skogen og fjellet
Gnisser
i vinduet om kvelden.
Alt
jeg vet å fortelle skal skrives tydelig
Med
stemmegaffel og stive permer.
Jeg
samler stemmer til et valg.
Jeg
er fanget av alle stemmene som gir fred.
Min
sjel kryper sammen og hviler litt,
Før
døden lukker døren
Og
vinduet blir forseglet for all tid.
VERDEN
Fremdeles
hører jeg
Fra
to verdener. Jeg hører i søvne
Musikk
som holder meg fast
Til
denne verden med tusen stemmer.
Jeg
har heller ikke mistet min stemme.
Jeg
maler med friske farger
Min
lidenskap, min kjærlighet til den ene
Som
ble så lenge borte.
ANNERLEDES
Det
fjerne i blikket blir til en lysende forvandling.
Du
løfter din spinkle kropp i et smil.
Du
hører liv i fuglekassen.
Og
klangen fra solens strenger fyller rommet.
Omkring
deg er verden.
Du
følger sirkelen med blikket.
Du
holder hele universet i dine mektige hender.
Du
hører ropet fra stupet. Men oasen er ikke langt borte.
Du
finner kjærligheten i musikken. Din utvalgte spiller klarinett,
Og
du er forelsket som en nattergal, og beveger deg
Som
årets sommerfugl.
8.
STILLHET
Endeløs
stillhet
Med
lukkede øyner,
Med
åpne armer mot en åpen himmel.
Usigelig
stillhet i vakker natur
Med
blåbær og molter,
På
eventyr.
Endeløs
hvithet
I
snøkledde fjell, vidder i verden
Uten
menneskespor.
Alt
er en stillhet som hviler
Over
vår tapre slekt
I
kjærlighet.
MITT
HJERTE
Jeg
synes synd på de hjelpeløse.
Og
snart blir alt borte
I
en virvelstorm.
Og
søvnen river oss med. Vi glir ut i vannet
Og
blir knekket av vær og vind.
Jeg
lukker øynene, og tenker på verden
Som
går i oppløsning av et ord
Som
gjærer og tenner brann.
Alt
dette må skje før mitt hjerte lukker seg
Og
frykten for det ukjente er borte.
Jeg
går alene ved stranden og lytter.
Bølgene
slår sine taktfaste slag i korveggen,
Og
mitt hjerte våkner. Jeg lengter
Å
se kornåkrene igjen, og hasselnøttene
Fra
min barndoms hage.
9.
SOM
BØLGER
Vi
trekker oss sammen
Og
glir fra hverandre.
Vi
lever i tidens jag, mellom to verdener.
Vi
lever i en boble som trekker seg unna
Og
drives mot land.
Vi
er som bølger som skyller svaberget.
Vi
går over grenser, og støtes bort,
Og
jages, jages
Mot
de evige jaktmerker,
Mot
havets ytterste kyst.
Vi
glir i søvne – frem og tilbake,
Og
kjærtegner alle vi treffer
Med
vårt søvntunge smil.
Vi
er en utslått paraply
Som
flyter fra jorden.
Vi
flyter og tenner gnister i rommet,
Og
skubber hverandre.
Vi
baner oss plass til reisen.
Vi
sleper av sted med drømmen
Om
å røre ved tiden.
Vi
bølger fra den ene,
Og
hører snøen rase fra taket, fra fjellet.
Vi
bølger i minner, og finner oss selv
Som
en nediset slekt,
Forfremmet
av Gud.
KANSKJE
Kanskje
skal himmelen høste sine?
Som
et enkelt aks vaier jeg i vinden
Til
tidens sigd meier meg ned.
Jeg
er forsvarsløs, og bøyer meg i nåde.
Bare
det evige ordet kan hjelpe
Når
stormen drar over landet.
Kanskje
vil jeg få fred en dag?
Kanskje
kommer den ene og banker på?
Kanskje
får jeg leve
Til
den store innhøstingen?
10.
BRUS
Det
bruser et tog forbi meg,
Det
bruser en verdensvind.
Jeg
sitter ved stille søyler
Et
sted – i Akropolis.
Det
bruser fra menneskehavet.
Og
alt er en brusende ild.
Det
stormer i dag over verden.
Men
jeg er for evig din.
Det
bruser ved grenseposten,
Og
land bryter sammen nå.
Vår
tid er i uro. - Det bruser,
Og
klokkene slår og slår.
Det
bruser ved tolvte timen,
Og
alle har sagt god natt.
Da
kommer en engel fra himlen
Og
henter sin dyreste skatt.
VANDRER
Jeg
vandrer i skogen og lytter,
Og
gråter ved graven din.
Jeg
kjenner hvert spor i marken
Og
fuglenes fløytespill.
Jeg
vandrer og lytter til livet.
Her
er stemmer i månelys kveld.
Jeg
kjenner meg ensom i verden,
Og
går mye for meg selv.
I
mylderet går jeg og drømmer.
Jeg
hører havet sin dans.
Jeg
vandrer fra vinter til sommer,
Men
vet jo at våren vant.
Det
er livet som kommer tilbake
Med
instrumenter og spill
Jeg
er hjemløs, men lukter og smaker,
Og
kjenner at jeg er til.
11.
BOKSTAVER
Vi
kan sloss med bokstaver,
Og
få dem til å bestemme over livet.
De
bestemmer alt, når vi vil.
Bokstaver
er noe å strekke seg etter.
De
lever sitt eget liv,
Helt
til vi setter dem i kurs.
Vi
bestemmer retningen, tror vi nok,
Helt
til vi blir overmannet
Og
ikke kan si et ord.
Vi
føder nye ord ved å sette bokstaver
Etter
en viss orden.
Vi
liker å bestemme, og er født
Til
å ta ledelsen.
Vi
bærer ordene frem som barn
Og
gir dem navn.
Og
ordene følger oss hele livet
Som
et lass med bokstaver
Til
siste hvilested.
VANN
Vi
tørker inn
Av
egen skamløshet.
Vi
er sårbare og tørker inn.
Uten
vann og kjærlighet
Kan
vi ingenting utrette.
Da
klynker vi i forbannelse
Og
dør stille som lauv og gras.
Men
vannet får de tynne røttene
Til
å svulme. Kroppen våkner,
Og
vi kan leve som barnet i mors liv.
Vannet
gir håp og nye krefter.
Vi
ser opp mot skyene
Som
gir oss daglig vann
I
vår mørke verden.
Lys
og vann gir trøst til verden.
Om
vi er tankeløse, blir vi hver dag overøst
Av
himmelens nådige gaver. |
| Gammel vei. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar