STEMMER I ROMMET – Poesi 7/14 - Del4 *Sigve Lauvaas

Naturidyll i sol. Ill.foto.

17.

TID

Vi kan ikke gripe tiden, holde fast i berget.

Døden vil eie vårt lys og vår maske, og taler høyt.

Vi kan ikke vente på morgendagen,

Som ingen har sett.

Tiden danser sin vei, og lenker oss til verden.

Alt som kommer, forgår, men tiden seiler sin egen sjø,

Og vi kjenner ikke det endeløse havet.

Vi vet bare vi er kongelig født

Og skal arve alt når tiden stopper

Og alle klokker roper navnet.

Da er himmelen blitt gjennomsiktig,

Og vi kan se hverandre som i et speil.

BORTE

Skal vi bli borte i denne sjøen,

Skal vi miste hender og føtter,

Skal vi favne himmelen med øynene

Og sove trygt i dine hellige armer?

Skal lyset drikke havet, og natt bli til dag

– hvor jeg svømmer som en fisk?

Skal jeg møte en engel ved porten

Og være borte fra denne verden

Til jeg kan drikke din vin

I helligdommen?

Skal jeg bli borte i støv og aske

Og glemme mine egne, må jeg be

Om å slippe alderdommen.

Da vil jeg heller åpne øynene i Jerusalem,

Når fredens klokker kimer,

Og være en av de utvalgte i vinåkeren.

FRUKT

Ordene er poesiens frukt,

Som er saftig og bærekraftig

For et langt liv, inn i det evige bueteltet

Som lyser av himmelens stjerner til en ny dag.

18.

TANKER

Hva tenker du om meg

Som er i trengsel dag og natt

Av forurensede ord som griper inn

Og farger atmosfæren grå?

Hva tenker du når englene tier

Og jeg er motløs en natt,

Som etter en orkan som har meiet åkeren

Og skapt panikk i byen og på havet?

Hva tenker du om skyttergravene

Og volden i verden som ryker -

Som fra et bål som aldri slokner?
Hva tenker du om det evige når ingenting

Lyser kjærlighet i hjemmet

Og gardinene er trukket for,

Til et segl for de døde?

TIDENS GRENSE

Tiden har en tykk og en tynn grense

Som sluker hverandre på veien,

Og strekker seg ut og minker

Som gras og lauv.

Tiden glir ut fra land som en båt,

Og kjærtegner alt den treffer

På sin vandring som en evig pust

Som griper tak i menneskene og løfter landskapet

Til store høyder med tårn og blomster

Som lyser og setter spor.

Tidens livspust seiler over alt som en ørn

Og stuper ned til den minste hytte

Med gledens vind, og forteller om navnet

Som gir liv og grenser, vei og lys,

Så alle kan finne fram til målet.

Jeg må vente til tiden roper,

Og forme mitt eget kors

Til en portåpner til Det aller helligste,

Hvor sjelene får sin lønn.

19.

VÅKEN

Jeg er våken og drar hjem til livets kilde.

Min melodi er kjent. Jeg øver dag og natt

Med brusten stemme.

Jeg synger i mitt hjerte. Jeg skal vinke

Når andre seiler samme vei.

Ja, kjærligheten våker - enn i larmen,

Og åpner dører, setter fanger fri.

Hørselen, - jeg ser, og hjertet banker.

Jeg er våken til å åpne stengte dører.

Ensomheten er et lukket rom

Hvor stillheten kan synge i.

Jeg går dypt, og kjenner klarhet over alle grenser.

Her er jeg nå, mitt hjerte slår i takt

Med tidens adventsklokker. - Jeg venter,

Håper å få treffe den ene, hist i en evig kongesal,

Ved kilden i et hellig land.

DØDEN

Døden skyller over oss..

Bølgene skyller mot stranden,

Og berget blir knust.

Døden bølger over hele verden med uendelig kraft.

Som en tømmerhogger feller den skogen,

Og renser gullet fra bekken.

Verdens slagghauger fylles.

Brønnene skaper et lite håp. Bare de som har lyset

Finner veien til oasen. Her er engelen i hvit kappe

Og tar imot dine bønner.

Døden ser alle. Og du vil bli døpt

Med den nye dåp.

STEMMER I ROMMET - Poesi 7/14 - Del3 *Sigve Lauvaas

Kjellaug Herredsvela

12.

TUSEN LIV

Tusen liv i verden.

Stemmer over alt.

Under mine sko er stemmer.

Over skogen danser fugler.

Jeg er fri,

Og går på stranden.

Havet fosser inn i hagen.

Fisken spretter.

Det er jul.

Vinterstorm med regn i sikte.

Tusen liv i fjell og fjord.

Speil av nordlys,

Speil av sommer.

Grønne trær vil favne alle.

Snart er våren i vårt hjerte

Ny og vakker

Som en brud.

Alt skal fødes, alt skal vokse.

Livets pust

Er himmelbud.

OMKRING OSS

Omkring oss falmer rosene.

Og unge folk blir lauv i skog

Som blåser bort med vinden.

Omkring oss går en lydløs ånd.

Den vil så gjerne favne

Den ene til sitt bryst.

Omkring oss smuldrer lykken hen,

Og graset dør på marken,

Og det er høst igjen.

Omkring oss svever stjerner, sol,

Og vi har lengsel til en venn

Som elsker oss

Akkurat slik som vi er.

13.

STILLHET IGJEN

Jeg søkte alltid stillheten.

Den lyser på min vei.

Jeg lekte i barndommens rike

Ved en stille elv.

Grenseoverganger var nye spor

Mot stillhet i det endeløse.

Min drøm var å finne

Stillheten i det blå.

Men plutselig var dagen forbi,

Og min stille elv var lukket

Av snø og is.

Jeg gikk omkring min hule

Med staffeli og utstyr

Til en symfoni av stillhet.

Stillheten ruger i mørket.

Men det var lyset som vekket meg

Og fikk meg til å se

Rikdommen i å være til.

HAVET

Om vi drar mot havet

Og kaster oss ut i den brune tang,

Og skinner som en fisk,

Er vi likevel den vi er:
En klippe for alt som er skapt,

For måne og sol.

Vi vandrer på den ytterste strand

Og finner et sted å hvile.

Om det regner, eller buldrer i mørke skyer,

Er vi sammen for å oppleve

Himmelens underverk.

Om det er vår eller høst, er vi ved havet

Og lytter til bølgene

Som kaster seg over verden

Som en forelsket kvinnekropp.

14.

STEMMER

Stemmer fra mitt ømme hjerte.

Stemmer over hele jorden

Kommer inn i rommet mitt.

Havet roper, slår mot strender.

Fugler flyr med sterke nebb.

Barnet ser, og føler stemmer

Som en vårvind, mild og vakker.

Jeg skal blomstre som en apal,

Høre summing av en bie.

Jeg skal danse som en hvitveis,

Kjenne skogens høye stamme

Som en søyle imot himmel.

Stemmer roper ifra fjellet.

Hør, mitt barn, når fjellet synger

Livets pust i gamle graver.

Se det hellige som skjer

Når folket kneler for ditt alter.

Stillheten vil skape verden, bære

Nye sjeler inn i rommet,

Skrive navnet til Gud Fader

Inn i hjertene som lever,

Vokse som en evig spire

Inn til korset, Paradiset.

GRAVEN

Det lukter død

På gravplassen til de hellige.

Det lukter liv over morgendagen,

Som kommer med disiplene

Som stadig går veien.

Det lukter over jorden en mørk langfredag.

Alle mennesker er døde som martyrer i Jesus navn.

Men morgendagen kommer sigende

Som en hellig triumfbue.

Gjennom denne porten må alle gå

Som vil leve i det nye huset.

15.

PORTRETT

Det kommer en sliten mann fra skogen.

Håret henger sleipt og vått.

Kvelden er nær som en månesigd,

Og fuglene har gått til ro.

Det er sommer nå.

Det er bryllupstid over landet.

I fjellet henger en kongeørn,

Og mannen har skuddfoten med.

Han jager mot havet, der bølgene slår

Med vinger av gull og stål.

Gammel mann med utgåtte sko

Rusler fra nord til sør.

Her finner han lykken blant nakne trær,

Og bygger et klippehus.

Her vil han leve, og her vil han dø,

Og her skal ulven stupe en dag.

Her er ikke rom for alt i vår grend

Barnet spør etter mor og far

Og stjernene danser samba.

VINTER

Årene kommer sakte

Inn i huset ditt.

Hvor gammel er du nå?

Det står i boken.

Tiden kommer med lette sko

Og banker på din hjertedør.

Hvem er du? sier er syltynn stemme.

Hvem er du i dag, når vinden reiser over fjellet?

Det er et stykke natur mellom himmel og hav.

Vinteren sniker seg inn i huset,

Og du blir gammel, og hvit som et laken.

Og snøen dekker alle spor.

En katt rusler i tunet og passer på,

Til flyttebilen har kjørt

Og alle dørene er låst av fremmede som skal arve.

16.

LYN

Torden og lyn.

Det synger i høyspentstrenger.

Sommerlufta dirrrer.

Jeg merker at verden snur mot vinter.

Gufs av regn hulker og gråter.

Sporveiene snirkler.

Høsten kommer med nye tanker.

Signaler om et fullbåre liv.

Det svinger i frukt og grønt.

Også i meg svinger verden i takt.

Oase på oase løfter seg.

Jeg merker vulkanen lever,

Og krateret er dypt.

Lynet slår ned,

Og her bor jeg og du.

FORTVIL

Fortvil ikke om natten er mørk,

Om glaset står åpent.

Skogen vinker til alle

Og lager en evig lyd.

Toner flyr med vinden og hilser.

Det er språket som fyller rommet.

Her gynger granene.

Verden er i sorg etter flyet i havet

Med gjennomsiktige vinger.

Rytmen av sorg koker,

Og himmelen er stille og kald.

Jeg tenker det kommer en engel til slutt

Og tømmer i glasset.

GRAVEN

Graven er tom. Bildet lyser i verden.

Lasarus får gå videre mens Maria kokte

Avskjeds middag og vasket golvet.

Graven er tom i halvmørket, og morgendagen

Har ingen sett. I dag er lyset vårt håp,

Og hjertet banker for en ny dag.

17.

TID

Vi kan ikke gripe tiden, holde fast i berget.

Døden vil eie vårt lys og vår maske, og taler høyt.

Vi kan ikke vente på morgendagen,

Som ingen har sett.

Tiden danser sin vei, og lenker oss til verden.

Alt som kommer, forgår, men tiden seiler sin egen sjø,

Og vi kjenner ikke det endeløse havet.

Vi vet bare vi er kongelig født

Og skal arve alt når tiden stopper

Og alle klokker roper navnet.

Da er himmelen blitt gjennomsiktig,

Og vi kan se hverandre som i et speil.

BORTE

Skal vi bli borte i denne sjøen,

Skal vi miste hender og føtter,

Skal vi favne himmelen med øynene

Og sove trygt i dine hellige armer?

Skal lyset drikke havet, og natt bli til dag

– hvor jeg svømmer som en fisk?

Skal jeg møte en engel ved porten

Og være borte fra denne verden

Til jeg kan drikke din vin

I helligdommen?

Skal jeg bli borte i støv og aske

Og glemme mine egne, må jeg be

Om å slippe alderdommen.

Da vil jeg heller åpne øynene i Jerusalem,

Når fredens klokker kimer,

Og være en av de utvalgte i vinåkeren.

FRUKT

Ordene er poesiens frukt,

Som er saftig og bærekraftig

For et langt liv, inn i det evige bueteltet

Som lyser av himmelens stjerner til en ny dag.

18.

TANKER

Hva tenker du om meg

Som er i trengsel dag og natt

Av forurensede ord som griper inn

Og farger atmosfæren grå?

Hva tenker du når englene tier

Og jeg er motløs en natt,

Som etter en orkan som har meiet åkeren

Og skapt panikk i byen og på havet?

Hva tenker du om skyttergravene

Og volden i verden som ryker -

Som fra et bål som aldri slokner?
Hva tenker du om det evige når ingenting

Lyser kjærlighet i hjemmet

Og gardinene er trukket for,

Til et segl for de døde?

TIDENS GRENSE

Tiden har en tykk og en tynn grense

Som sluker hverandre på veien,

Og strekker seg ut og minker

Som gras og lauv.

Tiden glir ut fra land som en båt,

Og kjærtegner alt den treffer

På sin vandring som en evig pust

Som griper tak i menneskene og løfter landskapet

Til store høyder med tårn og blomster

Som lyser og setter spor.

Tidens livspust seiler over alt som en ørn

Og stuper ned til den minste hytte

Med gledens vind, og forteller om navnet

Som gir liv og grenser, vei og lys,

Så alle kan finne fram til målet.

Jeg må vente til tiden roper,

Og forme mitt eget kors

Til en portåpner til Det aller helligste,

Hvor sjelene får sin lønn.

19.

VÅKEN

Jeg er våken og drar hjem til livets kilde.

Min melodi er kjent. Jeg øver dag og natt

Med brusten stemme.

Jeg synger i mitt hjerte. Jeg skal vinke

Når andre seiler samme vei.

Ja, kjærligheten våker - enn i larmen,

Og åpner dører, setter fanger fri.

Hørselen, - jeg ser, og hjertet banker.

Jeg er våken til å åpne stengte dører.

Ensomheten er et lukket rom

Hvor stillheten kan synge i.

Jeg går dypt, og kjenner klarhet over alle grenser.

Her er jeg nå, mitt hjerte slår i takt

Med tidens adventsklokker. - Jeg venter,

Håper å få treffe den ene, hist i en evig kongesal,

Ved kilden i et hellig land.

DØDEN

Døden skyller over oss..

Bølgene skyller mot stranden,

Og berget blir knust.

Døden bølger over hele verden med uendelig kraft.

Som en tømmerhogger feller den skogen,

Og renser gullet fra bekken.

Verdens slagghauger fylles.

Brønnene skaper et lite håp. Bare de som har lyset

Finner veien til oasen. Her er engelen i hvit kappe

Og tar imot dine bønner.

Døden ser alle. Og du vil bli døpt

Med den nye dåp.

K.Herredsvela.

STEMMER I ROMMET - Poesi 7/14 - Del2 *Sigve Lauvaas

Stemmer fra himmel og hav.

6.

STEMMER

Engelen tømmer sin stemmeskål ut,

Og vinden tar stemmene med.

Over hele verden flyter en stemmestrøm

Med sollys og kjærlighet.

Vannet har stemmen i sin barm.

Den sprer seg med vær og vind.

Natt og dag høres stemmerop fra fjellet,

Og huset blir fylt med fred.

FRA URTID

Fra urtid har stemmene satt sine spor

Og gitt av sitt kildevann.

Stemmer synger fra fjell og fjord,

Og svaler i varme land.

Om tiden skynder forbi min dør,

Er stemmene like nær.

Jeg hører stemmer i alt som gror,

Stemmer av kjærlighet.

I mørke og lys kommer stemmer frem

Som blomster en våryr dag.

Jeg hviler i stemmer, og drømmer trygt

I huset til mor og far.

STILLHET

Om det finnes en stillhet bak alle fjell,

Er stemmene i mitt bryst.

De lyser veien og skrider frem

Som tidshjulet, fra morgen til kveld,

Og inn i den mørke sal.

Stillhetens hav er et mektig hav

Hvor stemmene har sin plass.

Her synger skapelsen dagen lang,

Og lyser over hele jord

Som barnet fra Betlehem.

7.

FANGET

Jeg er fanget av stemmer på jorden.

Jeg er fanget i rommet mitt.

Men vinduet har jeg åpent, så solen kan slippe inn.

Alle stemmene fra skogen og fjellet

Gnisser i vinduet om kvelden.

Alt jeg vet å fortelle skal skrives tydelig

Med stemmegaffel og stive permer.

Jeg samler stemmer til et valg.

Jeg er fanget av alle stemmene som gir fred.

Min sjel kryper sammen og hviler litt,

Før døden lukker døren  

Og vinduet blir forseglet for all tid.

VERDEN

Fremdeles hører jeg

Fra to verdener. Jeg hører i søvne

Musikk som holder meg fast

Til denne verden med tusen stemmer.

Jeg har heller ikke mistet min stemme.

Jeg maler med friske farger

Min lidenskap, min kjærlighet til den ene

Som ble så lenge borte.

ANNERLEDES

Det fjerne i blikket blir til en lysende forvandling.

Du løfter din spinkle kropp i et smil.

Du hører liv i fuglekassen.

Og klangen fra solens strenger fyller rommet.

Omkring deg er verden.

Du følger sirkelen med blikket.

Du holder hele universet i dine mektige hender.

Du hører ropet fra stupet. Men oasen er ikke langt borte.

Du finner kjærligheten i musikken. Din utvalgte spiller klarinett,

Og du er forelsket som en nattergal, og beveger deg

Som årets sommerfugl.

8.

STILLHET

Endeløs stillhet

Med lukkede øyner,

Med åpne armer mot en åpen himmel.

Usigelig stillhet i vakker natur

Med blåbær og molter,

På eventyr.

Endeløs hvithet

I snøkledde fjell, vidder i verden

Uten menneskespor.

Alt er en stillhet som hviler

Over vår tapre slekt

I kjærlighet.

MITT HJERTE

Jeg synes synd på de hjelpeløse.

Og snart blir alt borte

I en virvelstorm.

Og søvnen river oss med. Vi glir ut i vannet

Og blir knekket av vær og vind.

Jeg lukker øynene, og tenker på verden

Som går i oppløsning av et ord

Som gjærer og tenner brann.

Alt dette må skje før mitt hjerte lukker seg

Og frykten for det ukjente er borte.

Jeg går alene ved stranden og lytter.

Bølgene slår sine taktfaste slag i korveggen,

Og mitt hjerte våkner. Jeg lengter

Å se kornåkrene igjen, og hasselnøttene

Fra min barndoms hage.

9.

SOM BØLGER

Vi trekker oss sammen

Og glir fra hverandre.

Vi lever i tidens jag, mellom to verdener.

Vi lever i en boble som trekker seg unna

Og drives mot land.

Vi er som bølger som skyller svaberget.

Vi går over grenser, og støtes bort,

Og jages, jages

Mot de evige jaktmerker,

Mot havets ytterste kyst.

Vi glir i søvne – frem og tilbake,

Og kjærtegner alle vi treffer

Med vårt søvntunge smil.

Vi er en utslått paraply

Som flyter fra jorden.

Vi flyter og tenner gnister i rommet,

Og skubber hverandre.

Vi baner oss plass til reisen.

Vi sleper av sted med drømmen

Om å røre ved tiden.

Vi bølger fra den ene,

Og hører snøen rase fra taket, fra fjellet.

Vi bølger i minner, og finner oss selv

Som en nediset slekt,

Forfremmet av Gud.

KANSKJE

Kanskje skal himmelen høste sine?

Som et enkelt aks vaier jeg i vinden

Til tidens sigd meier meg ned.

Jeg er forsvarsløs, og bøyer meg i nåde.

Bare det evige ordet kan hjelpe

Når stormen drar over landet.

Kanskje vil jeg få fred en dag?

Kanskje kommer den ene og banker på?

Kanskje får jeg leve

Til den store innhøstingen?

10.

BRUS

Det bruser et tog forbi meg,

Det bruser en verdensvind.

Jeg sitter ved stille søyler

Et sted – i Akropolis.

Det bruser fra menneskehavet.

Og alt er en brusende ild.

Det stormer i dag over verden.

Men jeg er for evig din.

Det bruser ved grenseposten,

Og land bryter sammen nå.

Vår tid er i uro. - Det bruser,

Og klokkene slår og slår.

Det bruser ved tolvte timen,

Og alle har sagt god natt.

Da kommer en engel fra himlen

Og henter sin dyreste skatt.

VANDRER

Jeg vandrer i skogen og lytter,

Og gråter ved graven din.

Jeg kjenner hvert spor i marken

Og fuglenes fløytespill. 

Jeg vandrer og lytter til livet.

Her er stemmer i månelys kveld.

Jeg kjenner meg ensom i verden,

Og går mye for meg selv.

I mylderet går jeg og drømmer.

Jeg hører havet sin dans.

Jeg vandrer fra vinter til sommer,

Men vet jo at våren vant.

Det er livet som kommer tilbake

Med instrumenter og spill

Jeg er hjemløs, men lukter og smaker,

Og kjenner at jeg er til.

11. 

BOKSTAVER

Vi kan sloss med bokstaver,

Og få dem til å bestemme over livet.

De bestemmer alt, når vi vil.

Bokstaver er noe å strekke seg etter.

De lever sitt eget liv,

Helt til vi setter dem i kurs.

Vi bestemmer retningen, tror vi nok,

Helt til vi blir overmannet

Og ikke kan si et ord.

Vi føder nye ord ved å sette bokstaver

Etter en viss orden.

Vi liker å bestemme, og er født

Til å ta ledelsen.

Vi bærer ordene frem som barn

Og gir dem navn.

Og ordene følger oss hele livet

Som et lass med bokstaver

Til siste hvilested.

VANN

Vi tørker inn

Av egen skamløshet.

Vi er sårbare og tørker inn.

Uten vann og kjærlighet

Kan vi ingenting utrette.

Da klynker vi i forbannelse

Og dør stille som lauv og gras.

Men vannet får de tynne røttene

Til å svulme. Kroppen våkner,

Og vi kan leve som barnet i mors liv.

Vannet gir håp og nye krefter.

Vi ser opp mot skyene

Som gir oss daglig vann

I vår mørke verden.

Lys og vann gir trøst til verden.

Om vi er tankeløse, blir vi hver dag overøst

Av himmelens nådige gaver.

Gammel vei.